Leder mars 6, 2019
crystal-future

Det er ganske fascinerende hvordan Jostein Gaarder i 1984, 7 år før world wide web, skrev en novelle som beskriver internett slik vi kjenner det i dag. Jeg har ikke sett noen andre kommentere «Tidsscanneren» før, så jeg skal gjengi noen utdrag her.

Jostein Gaarder debuterte med novellesamlingen Diagnosen og andre noveller i 1986. Novellen «Tidsscanneren» ble visstnok skrevet to år før. Jeg fant den i samlingen Sjakk matt som ble utgitt i 2006. Novellen starter slik:

En gang for mange, mange år siden foregikk livet ute i det fri. Hus var noe man gikk inn i når man var sulten eller frøs. Men det er lenge siden nå. Hvorfor skulle vi gå ut når hele verden foregår innendørs?

Så forteller han hvordan det begynte med radioapparatene, og fortsatte med televisjonen og videomaskinene. Videre hvordan telenettet surret verden sammen til ett eneste kommunikasjonsnett. Og så kommer det:

Omkring 2030 foregikk nesten enhver form for betaling av tjenester, overføring av midler og bestilling av varer hjemme i stua. Man var ikke lenger avhengig av en egen videospiller eller egne videokassetter. Det var ikke lenger nødvendig å ha egne bøker stående til nedstøving i hjemmene. Alt man ønsket å se – og alt man ønsket å vite – kunne rekvireres direkte fra databanker til apparatene i stua eller på kjøkkenet.

Gaarder forteller at avisartikler, leksikonartikler eller romaner kunne skrives ut av familiens printer. Og at nyhetssendinger, filmer og kunsthistorien var tilgjengelig i videoreproduksjoner.

Han beskriver at det var plassert ut 45 000 videoopptakere verden over, slik at man for eksempel kunne se hvordan været var andre steder på kloden fra sofaen sin.

Liten interesse for kjønnsnøytrale ekteskap

Alle eldre former for kommunikasjon – inkludert underholdning og kunnskapsformidling av alle slag – samlet seg fram mot midten av det 21. århundre om televisjonsapparatet. All menneskelig kontakt – både på tvers av kontinentene og på tvers av generasjonene – samlet seg om skjermen, eller terminalen, som den også ble kalt.

Gaarder skriver at det var vanlig med én storskjerm i hver leilighet, med et varierende antall småskjermer i de andre rommene. Og at vi begynte med toveiskommunikasjon.

Nettet gjorde det ikke bare mulig å frembringe alle former for informasjon på skjermen. Det gjorde det mulig å søke visuell kontakt med et hvilket som helst levende menneske.

Det var 87 % sannynlig å treffe et menneske hjemme i 2050, mener Gaarder. Menneskene var begynt å trekke vekk fra gatene og til terminalen, som var det nye torget.

Så langt er det jo forbløffende hvordan alt stemmer med dagens internett – rent bortsett fra at utviklingen har gått raskere enn han trodde. Da skal det bli spennende å se hvordan de andre forutsigelsene i novellen slår til framover:

Gaarder skriver at i 2105 ble det påvist at alle begivenheter i universet ble lagret i noe han kaller Pleroma (det har med kvantefysikk å gjøre).

Den første prototypen på en tidsscanner kom i januar 2120.

Ved hjelp av to søkere ble det nå mulig å besvare alle ubesvarte spørsmål i historien. Samtidige begivenheter i verdenshistorien kunne hentes frem på skjermen. Ikke via videofilmer, historieverk eller forskningsrapporter – men direkte fra historiens scene.

Tidssøkeren og romsøkeren kunne brukes til å zoome seg inn på en enkelt hendelse. Hvis man bare visste hvor en bestemt person var til en bestemt tid en gang i historien, kunne man «fange» ham med tidsscanneren og forfølge ham for alltid.

Jeg skal ikke røpe resten av fortellingen, men denne tidsscanneren – som for øvrig ble oppført ved CERN-senteret – måtte holdes hemmelig for menneskeheten. Hvem visste hvordan de ville reagere på å få det nye redskapet mellom hendene?

Denne novellen ble altså skrevet i 1984. Jeg er imponert, fascinert – og aldri så lite skremt. Over Jostein Gaarder, teknologien, men framfor alt oss mennesker.