Leder mars 6, 2019

Forfatterdebutanten Daniel Milford (f. 1984) var ikke i tvil. Han skulle skrive en ungdomsbok, og den skulle han gi ut selv. Kun som e-bok. I dette intervjuet forteller han om prosessen fra idé til ferdig bok.

Du er aktuell med boka Plant-Man – kan du fortelle hva den handler om?

Plant-Man er en ungdomsbok som handler om Patrik, som er ny i klassen på ungdomsskolen, og sliter med å finne sin plass. Alt han vil er å gli inn i mengden, men han vet samtidig at han ikke er som de andre. Når skogene i området tar fyr en etter en, og ingen av de voksne ser ut til å bry seg nok, tar han på seg å komme til bunns i mysteriet. Det han finner der ute, gjør at han må ta i bruk krefter han lenge har holdt skjult.

For å være helt ærlig, er jeg ikke helt bekvem med å kalle det en ungdomsbok. Denne boken ekskluderer ingen. Jeg har veldig sans for den gamle Pixar-modellen, hvor historiene også inneholdt mange elementer som er ment mest for de voksne. Plant-Man har en god del vittigheter som nok vil gå de yngste hus forbi – uten å forringe leseopplevelsen deres, altså – og det er derfor jeg pakker den inn som en bok for «ungdommer i alle aldre». Folk blir jo aldri voksne. Vi blir bare eldre.

Hvordan fikk du ideen til historien?

Boken er basert på superheltfigurer som min nevø Adrian kokte i hop i fjor sommer. Han var tolv år på den tiden, og den indre logikken i fantasien til en tolvåring kan være ganske artig. Jeg fattet umiddelbart interesse for disse underlige rollefigurene, og tenkte det ville være morsomt å forsøke å skrive en historie som tar dem på alvor. Jeg begynte derfor å skrible på en fortelling til nevøen min, bare for moro skyld, men følte ganske fort at dette kunne ha potensial for et større publikum. Med den erkjennelsen la jeg mine andre skriveprosjekter på is, og satte meg ned for å lage omrisset til en ordentlig bok.

Du er med andre ord en som planlegger historien heller enn å skrive og se hva som kommer?

Det vil alltid være en kombinasjon, men jeg har tro på struktur og å dele arbeidet inn i faser. Jeg starter med å tenke ut hele historien så godt det går, først i veldig grove trekk, og så lager jeg mer detaljerte underpunkter. Selv i slike omriss går det an å røyke ut hva som ikke fungerer i historien, og det sparer utrolig mye tid å slippe å skrive hele boken før man snur den på hodet. Da er det lettere å redigere i en punktliste.

Samtidig vil det alltid dukke opp ting underveis man ikke forventer. Historien i Plant-Man gjør på et punkt en vri som jeg ikke forutså engang da jeg skrev den foregående setningen. Jeg ble helt paff da det skjedde, og måtte ta to dagers tenkepause for å vurdere om dette virkelig kunne ha noe for seg. Dette krevde naturlig nok justeringer i historien i begge retninger, men det må man være åpen for, tenker jeg. Man bør aldri lukke døren for de gode ideene.

Startet du med begynnelsen, eller hoppet du fram og tilbake?

Da jeg skulle gå i gang med Plant-Man, gjorde jeg et bevisst valg om å skrive førsteutkastet kronologisk. Jeg jobber i utgangspunktet med en langt dystrere roman for voksne, og også der har jeg etter beste evne planlagt historien på forhånd. Ettersom jeg hadde hele handlingen foran meg før jeg hadde skrevet et eneste ord, plukket jeg fritt hvor i boken jeg ville skrive. Det fungerer bedre i teorien enn i praksis. Man mister fort tråden, og når det dukker opp nye ideer, kommer de til feil tid. Dermed ender du opp med å finjustere på kapitler som du senere uansett må skrive fullstendig om. Det er frustrerende. Når man jobber litt hist og pist er det dessuten ganske vanskelig å ha en følelse om hvor langt man har kommet.

Deler av motivasjonen med å skrive Plant-Man var derfor å øve inn en bedre metodikk, hvor jeg skulle skrive fra A til Å. Det fungerte ypperlig. Mens jeg har rotet rundt med den seriøse romanen min i flere år, skrev jeg meg frem til et ferdig førsteutkast av Plant-Man på under to måneder.