Leder februar 15, 2019
Hjemmeværende

Anført av Dagens Næringsliv har vi de siste dagene fått en ny debatt om hjemmeværende kvinner. Ikke minst er det kvinner hvis menn har høy inntekt, som forteller at de velger å tilbringe noen år i livet som hjemmeværende. Slike holdninger er naturligvis problematiske for de tradisjonelle feministene som har vært svært opptatt av å få alle kvinner i arbeid.

Samtidig ser vi tilløp til en ny modernitet hvor unge og høyt utdannede kvinner ikke vil nøye seg med å gå inn i et forhåndsprogrammert mønster. De velger annerledes enn det forgjengerne deres definerer som moderne og skaper med det betydelige utfordringer for dem som trodde at 70-tallsfeminismen var etablert som enerådende ideal.

Politisk redaktør Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv peker på et viktig perspektiv når hun skriver at avisens reportasjer de siste dagene har vist hvordan kvinner i privilegerte familier er i stand til å foreta valg som er langt vanskeligere i familier med gjennomsnittlige inntekter.

Dersom den ene forelderen kun kan være hjemme når den andre tjener langt mer enn det normale, er allmennhetens valgfrihet åpenbart svært begrenset. Den sentrale utfordringen må være å legge til rette for at unge familier kan være i stand til å ta seg av barna samtidig som de jobber.

Rødt kort fra den katolske kirke

Det er dessuten en vedvarende utfordring å legge arbeidslivet til rette slik at kvinners yrkesdeltakelse i minst mulig grad blir hindret når mange velger å ta en eller flere pauser for å bruke mer tid hjemme.

De som kritiserer hjemmeværende foreldre, med eller uten kontantstøtte, må ikke glemme at debatten ikke bare handler om å maksimere familiens eller for den del nasjonens profitt i øyeblikket. Forfatter Unni Lindell setter ord på noe viktig når hun omtaler sin egen periode som hjemmeværende som ”livsarbeid”.

Det er selvsagt riktig at man tar seg av barna og hjemmet også i familier hvor begge er yrkesaktive, og for svært mange vil dette være det normale også i fremtiden. Men foreldre som velger å investere ekstra mye tid på barna i deres første leveår, med de økonomiske ulemper det medfører, fortjener respekt, ikke forakt.

Når det er sagt, ser vi gjerne at arbeidslivet blir bedre tilrettelagt slik at småbarnsforeldre i større grad kan delta der uten å måtte ofre familielivet. Vi skal ikke være naive med tanke på de praktiske utfordringene dette medfører for arbeidsgivere og kolleger, men tror det bør være et felles mål å legge til rette for en tilværelse hvor jobben ikke er alt.