Leder april 14, 2019
war

Etter ti år med fullstendig feilslått krigføring i Afghanistan og Irak, har mange trodd og håpet at det ville bli slutt på denne typen intervensjonskriger. Dessverre viser utviklinga det siste året at forsvaret av FN-chartrets forbud mot angrepskrig må intensiveres. For at ikke hele folkeretts-systemet som ble bygd opp ved opprettelsen av FN skal bryte sammen.

I Irak la invasjonen mye av landets fysiske og politiske infrastruktur i grus og satte grupper opp mot hverandre etter religiøse og etniske skillelinjer. Det ga vekstvilkår for ekstremistgrupper som al-Qaida, som ikke fantes i landet fra tidligere, og skapte en borgerkrigstilstand med utstrakt bruk av terror også mot sivile. Mangfoldige titusen irakere er drept. Enda flere har dødd en for tidlig død som følge av sammenbrudd i helsevesenet og vann- og elektrisitetsforsyning. I dag, når USA er blitt tvunget til å trekke sine kampsoldater ut av landet, er utsiktene for en fredelig og demokratisk oppbygging av landet fortsatt svært usikre.

Ti år etter invasjonen i Afghanistan, og etter tusenvis av drepte afghanere og et land lagt i ruiner, forhandler USA nå med Taliban. Heller enn å vente på at USA skal få på plass en avtale med Taliban som kan passe USAs nye geopolitiske strategi i regionen, krever Fredsinitiativet at alle norske soldater trekkes ut av Afghanistan snarest. Hvorfor skal Norge bidra til flere nye sivile afghaneres død, når det nå er bestemt å avslutte krigen?

Samtidig må den sivile støtten til det afghanske folket styrkes.

Vestens militære og politiske eliter ser ikke ut til å ha lært andre lekser av disse to feilslåtte krigene enn at krigspropagandaen må gjøres mer effektiv. Under angrepet på Libya sist vinter ble det norske folket fra begynnelsen av innbilt at krigens egentlige formål var beskyttelse av sivile, mens det virkelige målet for NATOs krigføring viste seg å være regimeskifte.

Resultatet av NATOs bombekrig er tusenvis, kanskje titusenvis av drepte sivile libyere. Det autoritære Qadhafiregimet er borte, men antallet politiske fanger under det nye regimet er like høyt og torturen i fengslene er omfattende og brutal. Statsmakta er erstattet av ulike militsgrupper som kjemper både med hverandre og med fortsatt qadhafilojale grupper om makta. Fredsinitiativet krever at Norge støtter opp om kravet om en internasjonal granskning av krigen i Libya som både har i mandat å kartlegge hvor mange sivile som ble drept av NATOs bomber, og granske i hvilken grad landene som deltok i bombinga, inkludert Norge, forbrøt seg mot den aktuelle FN-resolusjonen og mot FN-chartrets forbud mot angrepskrig.

I dag arbeider ledende land i Vesten for å få til et regimeskifte i Syria. Som i Libya, er det lidelsene til sivilbefolkningen i Syria som brukes til å legitimere en krig for regimeskifte. En krig som også her vil påføre den utsatte syriske sivilbefolkninga enda større lidelser enn den i dag blir utsatt for.

Assadregimet er et brutalt diktatur og Fredsinitiativet vil gi all sympati og støtte til demokratiske krefter i Syria som kjemper for å fjerne dette regimet. Men FN-chartret forbyr å intervenere militært i andre land for å løse konflikter. Verden utenfor kan bidra til å hindre konflikten i Syria til å utvikle seg mot full borgerkrig gjennom å legge press på alle parter om å komme til forhandlingsbordet, og for at regimet presses til å forplikte seg til å holde reelt demokratiske flerpartivalg med tilstedeværelse av internasjonale valgobservatører. Fredsinitiativet vil anstrenge seg for at Norge skal arbeide for en slik løsning i Syria og motarbeide forsøkene på å legitimere en militær intervensjon.

Det sterkeste arabiske presset for militær intervensjon i Syria kommer fra Saudi-Arabia og Qatar. Dette er eneveldige monarkier uten noen form for demokrati. De var de mest aktive støttespillere i den arabiske verden for NATOs bombekrig i Libya, samtidig som de støttet diktatorene i Tunisia og Egypt helt fram til det siste.

Styrker fra Saudi-Arabia marsjerte i fjor inn og slo ned demokratioppstanden i Bahrain. Når nå de folkelige protestene igjen flammer opp der, forholder også de vestlige støttespillerne til de eneveldige arabiske monarkenes seg fullstendig taust om knusinga av dette demokratiopprøret, og om at det fortsatt er saudi-arabiske soldater i landet. Fredsinitiativet krever at Norge bidrar til at situasjonen i Bahrain blir tatt opp i FN, med sikte på å få en resolusjon som krever at de saudiarabiske okkupasjonsstyrkene må trekkes ut av Bahrain umiddelbart.

Samtidig diskuterer vestlige politikere, sammen med Israel, mulighetene for et militært angrep på Iran. Folkerettsstridige angrep i form av målrettede attentater på iranske vitenskapsmenn er allerede i gang.

Fredsinitiativet er for et globalt forbud mot atomvåpen og mot at flere stater skal skaffe seg slike. Frykten for at Iran skal kunne bruke atomteknologi til å lage kjernefysiske våpen er reell, spesielt tatt i betraktning Israels atomvåpenarsenal. Men eventuelle iranske atomvåpenplaner kan ikke møtes effektivt verken med økonomiske sanksjoner eller krigstrusler. Slike tiltak bidrar til å styrke et i utgangspunktet upopulært autoritært regimes stilling i egen befolkning og gir ekstra argumenter til de som eventuelt mener at Iran vil være tryggere med atomvåpen. Fredsinitiativet krever derfor at Norge ikke slutter seg til USAs og EUs ensidige nye sanksjoner mot Iran. Norge må fordømme attentatene på iranske vitenskapsmenn og markere avstand til alle politiske krefter i USA, Israel og andre land som diskuterer mulighetene for en folkerettsstridig angrepskrig mot Iran. I stedet må Norge arbeide for at det iranske atomprogrammet adresseres gjennom en internasjonal fredskonferanse for hele Midtøsten, hvor også det israelske atomvåpenprogrammet tas opp.